Greit å se på noen malerier fra historien og se hva som egentlig ligger i begrepet Marinemaler.

	Johan Jacob Bennetter (1822 - 1904) Her har Bennetter forsøkt å skape en helt nøyaktig "meterorologisk riktig" skildring. Samtidig er han opptatt av at båtene skal være helt korekte, og situasjoner rundt skutene er fra datidens virkelighet. Her ser vi både typiske båter fra perioden, vi ser reparasjon av skip, arbeidspram og noen som ror seg ut til en seilskute. Han beskriver altså samtiden  -  noe han selv har opplevd. Skisser ble tegnet og disse ble brukt flittig i atillieet under arbeidet med selve maleriet.  Det som skildres er altså autentisk (egenopplevd). Derfor er det ekte. Derfor er det kunst.
	Skuteportretter Typisk skutemaleri, sansynligvis malt i 1880 årene. Oppdragsgiveren var skipsrederen, som ønsket et "skrøytebilde" enten på kontoret eller hjemme. Ofte to malere som står bak, som her. En som malte sjøen (naturen) og en som malte skuten. Her er det H Pettersen og P C Holm som er kunstnerne. Dette maleriet viser en skonnertbrigg bygd i Hogganvik i Ryfylke i 1872, byggmester Morten M Magnus, mens rederen var Ths. Falck. Skipet forliste i desember 1883 underveis fra Le Havre til Stavanger.  Her er sjøen dramatisk, og himmelen minner om både Bennetter og Lauritz Haaland. Naturen er det en av de to kunstnerne som har gjort. Skuten har den andre malt. Og skuten er helt sikkert malt etter tegninger fra skipsbyggeren, og den hører liksom ikke helt hjemme i forhold til vær og vind. I henhold til bølgene skulle skuten ha lagt mye mer på skrå, og spruten skulle ha stått over skutesiden, fra baksiden. Videre ser vi skuten rett fra siden (profil). Kjedelig. Men i denne sammenheng betyr ikke virkeligheten det samme som i Bennetters bilde. Dette er et portrett av en skute, som er plassert inn i naturen. Ser jo flott ut. Og det var det  skipsrederen ønsket. Men virkelighet er det altså ikke. Stor kunst?
	Lars Thorsen (1876 - 1952) ble en av USAs mest kjente maritime malere. Han ble født i Stavanger, mønstret på ei skute 14 år gammel, og i en alder av 20 slo han seg ned i en liten kystby i Connecticut. Han begynte som seilmaker, men gradvis ble det maleriet som ble leveveien. Her har han malt Johan Haugvaldstad,  bygd i Hogganvik i 1876. I 1893 eller 1894 forsvant skuten sporløst i Atlanteren. Maleriet er signert i 1931, altså mange år seinere enn den aktuelle situasjonen. Dette blir altså en måte å fortelle en historie på, ikke et bestillingsverk til en skipsreder som skal ha et skrøytebilde på veggen. Malerteknisk så har dette maleriet en helhet i forhold til maleriet ovenfor, og både sjøen og skuta i full bevegelse i sjøene virker helt naturlig. Maleriet er tydelig malt av en som virkelig har opplevd sjøen, og vet hvordan bevegelser, fargespill og reflekser virker i opprørt hav. Seilføringen er ikke redusert, men seilene er stramme. Det betyr at det er mye vind, men ikke skikkelig uvær. Igjen et maleri som Bennetter kunne ha malt, i og med at det er meteorologisk riktig, og at seilskuten er gjenskapt korrekt og i en naturlig sammenheng. Men selve malerteknikken viser at detaljer ikke er så viktige lenger, men heller farger og malerteknikk, ref. den utviklingen som skjedde i malerkunsten ved overgangen til 1900-tallet.
	Lauritz Haaland (1855 - 1938) Frisk seilas mellom holmer og skjær  -  vestlandsnatur. Vi kjenner oss igjen. Tøffe sjøfolk, barske forhold, og en skute som fosser mot oss, gjengitt i en spennende vinkel, sammlenlignet med skuteprotrettet av Pettersen og Holm. Og så naturtro at det kunne vært et fotografi. Og Lauritz Haaland var fotograf også, inngift som han ble i en fotograffamilie på sørlandet. Men male kunne han. Og ingen kan finne en eneste feil når det gjelder vindretning, seilføring, skutens posisjon i bølgene, sjøens slag mot land osv. Uten tvil en av datidens største naturmalere. Men han har brukt fantasien. For han har ikke nødvendigvis stått på land og sett det han har malt. Men han har sett tilsvarende situasjoner og tilsvarende skuter, og han har latt seg fasinere og så malt sine inntreykk. Ingen ulempe å bo på Kvitsøy den gang heller.
	Magne Adolfsen, Kvitsøy, er også en gjennomført marinemaler. Han maler ikke så mange seilskuter, selv om han også mestrer dette. Han er mer fasinert av naturen i seg selv. Og gudene må vite hvor ofte han har stått på nordvestsiden av Kvitsøy for å kunne gjengi realismen i sjøene slik som her. Som Lauritz Haaland og Bennetter mestrer han det å gjengi naturen, også "meteorologisk korrekt".  Hvorfor ikke bare bruke et fortografiapparat? Ser du maleriet, så ser du penselstrøkene, alle nyansene i farger, variasjon i bruk av lite maling på penselen og tjukke lag. Nesten som en modellereing av naturen. Han gjenskaper på mange måter sin egen opplevelse som han kommuniserer til den som selv har stått i "strandkanten" en blåsedag og følt den samme respekten for naturens krefter. Et slikt maleri trenger ingen skute eller noen strek-måker som suser gjennom luften. Totalinntrykket snakker for seg selv.
	Ivan Storm Juliussen (1947) sier han er marienemaler, og at han viderefører en tradisjon innen malerkunsten. Dette maleriet "Fra Tordenskjolds Meritter" fra utstillingen i 2000 er dramatisk og spennende. Som en teaterscene, der han bruker store kontraster mellom lyse og mørke felt for å underbygge spenningen. Men hva er det egentlig? Skutene er sikkert korrekte, etter tegninger og / eller fortografier. Men hva var den aktuelle situasjonen? Hvem sloss Tordenskjold mot her? Vi ser to skuter med henholdsvis dansk og svensk flagg. Svensken ser ut til å tape i og med at det tydeligvis er brann ombord. Og naturen? Er det blå himmel? Er det storm? Sjøen ser ut som bølgeskvalp du får når du sparker til et vaskevannsfat halvfullt av vann. Har Juliussen noengang vært ombord i en båt? Masse grå farger. Eneste gløden er brannen i den svenske skuten. Men allikevel så kommuniserer det. Svært mange synes det er helt fantastisk. Men i en kunstnerisk sammenheng så er det vanskelig å si hvor det hører hjemme. Hvor er fellestrekkene med Bennetter, Haaland, Thorsen og Adolfsen? Hvilken tradisjon er det han viderefører her? Eneste parallell jeg ser, er til de gamle skuteportrettene, der kunstneren malte det skipsrederen eller kapteinen ville ha. Og det er det Juliussen maler, det publikum vil ha. OK. Det er en del av kunsttradisjonen det også. Men det inneholder så mange kompromisser at jeg er tilbøyelig til å være enig med dem som sier at bildene hans ikke hører hjemme i et kunstmuseum som eks.vis Rogaland Kunstmuseum og Hå Gamle Prestgård. Men at folk vil ha det på veggen, det forstår jeg godt. Det er svært dekorativt. Men da snakker vi om design,  og ikke om kunst. Tradisjonen han fører videre, er motivene,ikke det kunstneriske.
	Leif M Smedvig (1954) har forstått det. Et "idiotisk" motiv, men måten å male på er suveren. For han maler MALERI. Da er motivet mindre vesentlig. Det er fargespillet som betyr noe. Komplimentærfarger, satt opp mot hverandre i små flater, men i en helhet som gjør at det blir et fargerikt uttrykk. Noe et fotografiapparat aldri kan gjengi. Og da står du som kunstner fritt i å velge motiv. Du tenker farger. Du tenker dis-harmoni og harmoni, komposisjon og ballanse. Helhet. Nytter ikke å se på et fotografi av et maleri. Som hos Adolfsen må du se selve maleriet for at det skal kunne få uttrykke sin kraft. Samtidig er alt også "meteorologisk riktig"  -  som hos de gamle mesterne. Og skutene er selvsagt riktig gjengitt. Alt skal være korrekt, men samtidig virke spontant og direkte "der og da". Dette viser en kunstner som stiller store krav til seg selv, og som har utviklet sin egen teknikk og yttryksform. Muligens Juliussen skulle malt litt sammen med lokale kunstnere og fått litt perspektiv på det han selv holder på med. Hos Leif Smedvig kunne han nok lært en del om det vi hele tiden diskuterer - hva er egentlig kunst?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                        

Tankestoff